Seier til de unge i Frankrike

scandinavia / danmark / island | workplace struggles | opinion/analysis Monday April 10, 2006 23:53 by Jonas Bals - www.frihetlig.org jonasbals at hotmail dot com

– landets Thatcher-moment slått til jorden?

Idag ble det klart at de franske unge har vunnet deres kamp mot arbeidsloven CPE. Er det en historisk seier?

I forrige ukes utgave av det britiske tidsskriftet The Economist ble det viet mye oppmerksomhet til Frankrike og bevegelsen der. Bladets redaktører var øyensynlig bekymret for hvorvidt den franske herskerklassen ville gi etter for gateprotestene og streikene, og dermed gå glipp av et fransk ‘Thatcher-øyeblikk’ - og dermed også «the point when the country might have tested the union-led resistance and imposed liberal economics on a fearful public.» Idag ble det klart at Thatcher-momentet unnslapp Frankrike - enn så lenge.


Nå gjenstår det å se hvorvidt de franske myndighetene vil forsøke å begrense sine tap gjennom de kommende dagers kompromissforslag og modifikasjoner - men seieren er likefullt så klar som den kan bli. Likevel gjenstår det å vurdere hvilken betydning seieren har. Her kan The Economist gi oss et hint, ettersom de i flere tiår har stått i frontlinjen for de nyliberale angrepene på OECD-landenes arbeiderklasse. Deres 1. april-utgave inneholdt en spesialrapport om situasjonen i Frankrike, og under den dickenske overskriften «A tale of two Frances» (henspiller på Charles Dickens' roman om den franske revolusjon) forklarer de fiendtligheten til regjeringens arbeidslov for unge arbeidere med at Frankrike er et delt samfunn: På den ene side, det fremtidsorienterte, næringslivsvennlige og dynamiske Frankrike – reflektert i det faktum at de 40 beste selskapene i fjor så profitten stige med mer enn 50% – og på den annen, den tilbakeskuende, virkelighetsfornektende delen av befolkningen, de «1m-3m people that took to the streets.»

Det var denne delen av Frankrike statsminister Dominique de Villepin satte seg fore å redde, forklarer tidsskriftet. Gjennom CPE-dekretet ønsket han å «combat mass unemployment in France, which touches 23 % of young people, and one in two of those living on the rough housing projects.» Med dagens seier har de imidlertid sagt nei takk, og med det sporet Frankrike av det spor som The Economist ønsket det skulle følge – etter de retningslinjer Thatchers og Reagans revolusjoner la på 1980-tallet, som bladet i sin tid sto bak. Ikke som følge av ideologi, selvsagt, men fordi de, økonomer som de jo er, bedre var i stand til å forstå og fortolke den retningen Fornuften pekte ut for historien.

Men Frankrike fikk altså ikke sin Thatcher denne gangen heller. I stedet fikk de en «pre-emptive protectionist strike,» som nå altså har lyktes i å undergrave «the need for France to face up to, and accept, global capitalism.» Kun på landets handelsskoler, som stort sett har vært uberørt av okkupasjoner, demonstrasjoner og streiker, har statsministeren kunnet finne intelligente nok ungdommer. For «students at such places, taught the latest in finance and economics, understand the price France will pay if it refuses to change,» – i motsetning til resten av landets befolkning, som aldri har blitt «properly déMarxisé.»

Hvilket bringer oss tilbake til betydningen av denne seieren. For med dagens tilbaketrekning har Frankrike, om ikke annet, motsatt seg å bli ‘de-marxisert’ – hvilket på hverdagsspråk nok skal bety: Unngått å bli banket til permanent underordning, slik de britiske gruvearbeidere i sin tid ble til hurraropene fra The Economist på sidelinjen. Bevegelsen mot CPE beviste at kamp nytter, og at den nyliberale, kapitalistiske ‘virkeligheten’ ikke trenger å aksepteres som det diktatet den er. Men det er verdt å minne om at kampen med det langtifra er over.

«A war may be neeeded to bring the two [Frances] together, but this is not the right battle,» konkluderte f.eks. The Economist – som begrunnet det med at reformene som nå var foreslått ikke var radikale nok. Dette motsatt det BRUDD med Frankrikes sosiale modell som innenriksminister Sarkozy har foreslått, men som han de siste ukene forståelig nok har holdt kjeft om. Oppskriften The Economist anbefaler, og som Sarkozy ser ut til å representere, er med andre ord: La valget gå sin gang, det parlamentariske spillet neste år få sitt, og deretter, med makten sikret for nye fem år: Slå bevegelsen til jorden, og det med en kraft som hindrer den i å kunne reise seg igjen. Og ikke minst: Slå dem med mer intelligens, som når regjeringen sist august innførte sin CNE-lov (også den et fleksibiliseringsverktøy) midt i sommerferien.

***

Seieren idag dreide seg bare om ett aspekt ved det bestående. I den forstand bør dens betydning ikke overdrives. Den eneste måten kampen kunne blitt generalisert til å dreie seg om noe mer på, ville vært ved initiativer fra neden, og utenfor fagbevegelsens og studentorganisasjonenes kontroll. Men det var ikke et slikt spill som ble spilt denne gangen. Den verden som det ble kjempet om mellom februar og april, var ikke den ‘annen verden’ vi hevder er mulig, hinsides lønnsarbeidet og staten. Det var en kamp mot den ‘annen verden’ som DE ønsker, en kamp de alltid er påpasselige med å beskrive i den politiske økonomis kvasi-objektive, realistiske språk – og i dette lyktes vi.

Da de britiske gruvearbeiderne tapte i 1984-85, ble det utlagt som en uunnåelighet. Deres kamp er siden blitt beskrevet som en kamp mot historiens nødvendige gang – men det stemmer bare såfremt en ser deres kamp som isolert til spørsmålet om kull versus andre energikilder. Det som sto på dagsorden var noe langt mer, noe som kun gradvis gikk opp for mange av de involverte: Om verdens mulighet for å fungere på de mennesker som bebor den sine premisser. Og slik kom streiken deres også til å dreie seg om noe langt mer, og peke frem mot en verden hvor våre valg er flere enn det mellom Underordning og Slaveri, eller Arbeidsløshet og Elendighet.

Kapitalismen kan ikke eksistere uten at de fleste av oss må lide for det – ja, i siste ende, jorda som sådan, da dens redning som kjent ikke er økonomisk lønnsom. Sett kun med dagens verden for øyne, stemmer det også til en viss grad at de franske studerendes interesser står i motsetning til de unge i forstedene. Felles interesser eksisterer ikke i en kapitalistisk økonomi: Det er kun når vi ser spørsmålet fra en annen vinkel, en annen verdens muligheter, at vi kan se hvordan våre interesser gjensidig betinger hverandre. Våres felles klasseinteresse, mot kapitaleierne og statens, er i et slikt perspektiv BÅDE å kunne erfare verdighet OG trygghet, frihet OG sikkerhet for morgendagen, fremfor alltid å måtte velge mellom pest og kolera.

Vi har vunnet idag, men vil måtte kjempe mot dem igjen i morgen. Da riktignok med en seier i bagasjen!