Det er gått to måneder siden den fryktelige massakren på Utøya 22. juli. De spontane, følelsesladde reaksjonene i ukene som fulgte gikk langsomt over i valgkamp, og vi er nå tilbake i en situasjon som kan beskrives som normal.
Hendelsen fremstår mer og mer som et ufattelig minne. I løpet av disse månedene har venstresiden vært overraskende defensiv. I frykt for å bli anklaget for å ville bruke hendelsen politisk i valgkampen, eller av mangel på en dypere analyse, har man holdt seg tilbake og overlatt mye av spillerommet til aktører på høyresiden som kanskje nettopp i denne situasjonen burde ha holdt seg tilbake.
Dette er viktige poenger. Men i tillegg bør vi også prøve å få klarhet i hva dette var et angrep på, og hvordan vi skal forholde oss til det. ”Demokratiet” i sin helhet som vi kjenner det her i vesten, skiller seg ikke så klart fra Breiviks standpunkter som mange kanskje skulle ønske, verken i teori eller praksis. I media har debattene blitt islamfiendtlige i en slik grad at mange aktører ikke skiller seg vesentlig ut fra Breiviks teorier. Samtidig bedriver et samlet Europa, gjennom Schengenavtalen av 1990, en menneskefiendtlig grensepolitikk som har ført til tusener av dødsfall bare siden innføringen av avtalen. Disse dødsfallene finner særlig sted i Middelhavet og på grensen mellom Hellas og Tyrkia.
Tvert imot forstår han seg selv som en forsvarer av det kristne Europa, og virker lite opptatt av Norge spesielt, utover at han tilfeldigvis er født og oppvokst her. Derfor kan man kanskje også spørre seg: Var det noe med ugjerningen som tilsa at den måtte finne sted i Norge? Eller, for å sette det på spissen: Er en svensk sosialdemokrat mindre rammet av dette enn en norsk hverdagsrasist som i stor grad deler Breiviks verdensbilde?
Dette kan være vanskelige spørsmål å stille seg, og det kan også vare vanskelig å finne entydige svar på dem. At vår nasjonalisme er preget av anti-nazisme gjennom okkupasjonen under 2. verdenskrig, og sosialdemokratiske hegemoniet i etterkrigstiden er preget av flere frigjørende verdier, gjør det ikke enklere. Likevel føles det trygt å slå fast at mer enn dette var et angrep på Norge som nasjon og denne nasjonens verdier, var det et angrep på arbeiderbevegelsen, på venstresida, på alle antirasister, antifascister og andre mennesker med frigjørende verdier. I Norge, i Europa og overalt ellers i verden. Dette angrepet føyer seg inn i en lang tradisjon av høyreekstreme ugjerninger, fra nazi-Tysklands okkupasjon, via bombeattentater mot moskeer, 1. mai-tog og Blitzhuset, til drapet på Benjamin Hermansen, for å nevne noen eksempler fra Norge. Høyreekstrem vold forekommer i hele verden, ofte i form av drap og terror. Dette bør være et utgangspunkt for en dypere forståelse av denne hendelsen.
Spørsmålet vi alle burde stille oss fremover er hvordan vi i det lange løp vil reagere på denne katastrofen, hva slags samfunn vi vil jobbe for fremover. Vil vi ha et samfunn hvor vi lever i frykt for hverandre, og tillater at politikere, media og andre personer gjør befolkningsgrupper til syndebukker for mer dyptliggende samfunnsproblemer? Eller vil vi ha et samfunn der vi deler på erfaringene våre, snakker om og løser problemene våre sammen, og tar kontrollen over livene våre i våre egne hender? 22. juli har satt dette spørsmålet mye mer på spissen, og det er noe vi bør ta konsekvensene av.